Før avreise
Nervøsiteten startet allerede uken før. Jeg hadde fått jobben som matros på et PSV-skip etter å ha sendt ut tjue søknader. Nå skulle jeg faktisk dit.
Pakking var en utfordring. Hvor mye klær trenger man for to uker? Hva om jeg glemmer noe viktig? Rederiet hadde sendt en liste, men jeg pakket dobbelt av det meste – for sikkerhets skyld.
Helikopterturen
For å komme til skipet måtte jeg ta helikopter fra Flesland. Det var min første helikoptertur noensinne. Sikkerhetsbriefen var grundig – overlevelsesdrakt, pusteutstyr, og hva man gjør hvis helikopteret lander på vannet.
Turen ut var spektakulær. Nordsjøen under oss, plattformer i det fjerne, og til slutt vårt skip som ventet. Landingen på helidekket var overraskende myk.
Første inntrykk
Skipet var større enn jeg hadde forestilt meg. Jeg ble møtt av overstyrmannen som viste meg lugaren. En liten, men effektiv lugar med køye, skrivebord og skap. "Dette blir hjemmet ditt de neste to ukene," sa han.
Så ble jeg introdusert for resten av mannskapet. Alle var vennlige, men jeg følte meg som den nye gutten på skolen. Alle visste hva de skulle gjøre, unntatt meg.
Første vakt
Min første vakt var nattskift – 00:00 til 06:00. Jeg skulle være utkikk på broen. Styrmannen forklarte oppgaven: hold øye med sjøen, rapporter alt du ser, og ikke sovn.
De første timene var intense. Hvert lys i horisonten, hver bølge som så annerledes ut – jeg rapporterte alt. Styrmannen smilte tålmodig og forklarte forskjellen på en fiskebåt og en plattform.
Dekksarbeid
Dagen etter begynte det virkelige arbeidet. Fortøyning, vasking, maling, sjekking av utstyr. Fysisk hardt, men givende. Båtsmannen var en god læremester – streng, men rettferdig.
Den første lasteoperasjonen var nervepirrende. Kraner som svingte, containere som ble løftet, trosser under spenning. Jeg forsto plutselig hvorfor sikkerhetsreglene var så strenge.
Mat og sosialt
Kokken om bord var fantastisk. Tre varme måltider om dagen, kaker til kaffen, og alltid noe i kjøleskapet for de som var sultne om natten. God mat gjør alt bedre.
Lunsjen var sosial samlingspunkt. Her snakket mannskapet om alt – fotball, familie, politikk, og historier fra tidligere turer. Jeg lyttet mest, men følte meg gradvis mer inkludert.
Hva jeg lærte
Etter to uker forlot jeg skipet som en annen person. Ikke en erfaren sjømann – langt ifra – men noen som hadde tatt første steg.
Det viktigste jeg lærte var at det er ok å ikke vite alt. Spør heller en gang for mye enn en gang for lite. Alle har vært nye en gang, og de fleste husker hvordan det føltes.
Til deg som skal ut på din første tur: nyt det. Det blir aldri helt likt den første gangen.